Riksrevisjonen har talt: Å fortsette som før er ikke et alternativ

Tirsdag 9. juni la Riksrevisjonen frem Dokument 3:16, undersøkelsen av kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre. Konklusjonen er «kritikkverdig», Riksrevisjonens nest sterkeste kritikknivå. Jeg har brukt de siste dagene på å lese rapporten, og jeg skal være ærlig: Den er ubehagelig lesning.

Ikke fordi den forteller noe nytt til oss som har jobbet i og rundt disse tjenestene, men fordi den dokumenterer det så grundig, med Stortingets autoritet bak.

Som tidligere kommunalsjef for helse og omsorg kjenner jeg igjen hvert eneste kapittel. Og nettopp derfor mener jeg rapporten fortjener en annen lesning enn den vanlige runden med kritikk i media før alt går videre som før.

Dommen, i tall

Først det demografiske bakteppet, som rapporten bygger alt på. Andelen av befolkningen over 67 år ventes å vokse med rundt 70 prosent fra 2020 til 2050. Antallet over 80 øker med 50 prosent allerede innen 2030. Og forsørgerbrøken, altså hvor mange yrkesaktive vi har per pensjonist, faller fra tre i 2024 til to i 2050.

Det er tall vi har hørt før. Det rapporten legger til, er hva som allerede har skjedd mens vi har snakket om dem:

Fra 2015 til 2025 ble det 50 000 flere innbyggere over 80 i Norge. I samme periode falt andelen med institusjonsplass med 16 prosent, og antallet som mottar hjemmetjenester gikk også ned. Flere eldre, færre tjenester. Det er ikke en fremtidsprognose. Det har allerede skjedd.

Og kvaliteten? 40 prosent av kommunene svarer at de allerede har redusert kvaliteten på tjenestene til eldre som følge av presset økonomi. Åtte av ti statsforvaltere bekrefter at det stemmer godt eller svært godt at:

Les den setningen en gang til. Kommuner tøyer bevisst grensen for hva som er forsvarlig, fordi økonomien ikke gir dem noe valg. Det er dette som skjer når omstilling utsettes lenge nok.

To av seksti

Det funnet som har satt seg mest hos meg, er likevel dette: Riksrevisjonen gikk gjennom planverket i 60 kommuner. Bare to av dem, Nome og Karmøy, hadde tallfestet hvor mange heldøgnsplasser og ansatte de faktisk kommer til å trenge.

To av seksti.

Resten planlegger i vage vendinger, eller planlegger ikke i det hele tatt. Halvparten av kommunene manglet en helse- og omsorgsplan. 70 prosent oppgir at de ikke har tid eller ressurser til planarbeid. Og 33 av de 60 kommunene planlegger verken å øke antall sykehjemsplasser eller omsorgsplasser, samtidig som eldrebølgen ruller inn over dem.

Her er det lett å bli moraliserende, og det skal jeg ikke være. For jeg vet hvordan det ser ut fra innsiden. Planarbeid taper alltid mot driften. Når du mangler nattevakter denne helgen, skriver du ikke demografiframskrivinger for 2040. Rapporten dokumenterer da også at staten har sitt å svare for: Ressursportalen, statens eget planverktøy for kommunene, ble lagt ned i 2024. Stortingsmeldingene har vært mange, resultatene begrensede. Kritikken treffer flere enn kommunedirektørene.

Paradokset: teknologien er «innført», men når ikke frem

Så til det kapittelet som ligger nærmest mitt eget fagfelt, og som jeg mener er rapportens viktigste budskap til alle som jobber med velferdsteknologi.

93 prosent av kommunene oppgir å ha tatt i bruk velferdsteknologi. Bruken av digitalt tilsyn er mer enn firedoblet fra 2019 til 2024. Gevinsten flest kommuner rapporterer er nettopp at eldre kan bo hjemme lenger. På papiret ser det ut som en suksesshistorie.

Men så kommer det andre tallet:

Der står vi altså. Nesten alle kommuner har «innført» teknologien. Nesten ingen eldre har den. Dette er pilotsyken jeg skrev om i april, dokumentert av Riksrevisjonen: Teknologien finnes i kommunen, men den finnes ikke i tjenesten.

Rapporten peker på de samme barrierene som forskningen har vist i årevis. Kommunene mangler tid, kompetanse på anskaffelser og kunnskap om regelverket. Og bare én av tre kommuner opplever at de ansatte har fått en bedre arbeidshverdag av teknologien, som er et ganske presist mål på hvor ofte innføringen faktisk endrer driften.

Rapporten har også en advarsel som fortjener å løftes frem, ikke gjemmes bort: Riksrevisjonens gjennomgang av tilsynsrapporter om elektronisk medisindispenser viste mangelfull dokumentasjon av egnethetsvurderinger i 19 av 30 tilfeller. Teknologi som deles ut uten individuell vurdering, opplæring og oppfølging gir risiko for svikt.

Hva rapporten egentlig ber om

Riksrevisjonen bruker ordet «kritikkverdig» om departementets oppfølging. Men mellom linjene leser jeg en beskjed til hver enkelt kommune, og den er mer konstruktiv enn medieoppslagene gir inntrykk av:

Ubehaget er et valg vi får ta én gang

Rapporten kommer til å prege høstens budsjettarbeid, statsforvalternes oppfølging og spørsmålene fra opposisjonen i hvert eneste kommunestyre. Det kan oppleves som press. Men jeg tror kommuner som vil noe, heller bør se det som drahjelp.

I ti år har det vært mulig å utsette omstillingen fordi krisen lå litt frem i tid. Riksrevisjonen har nå slått fast, med Stortingets autoritet, at den tiden er over. Tjenestene er underdimensjonert, kvaliteten kuttes allerede, og planene mangler. Ingen kommunedirektør trenger lenger å argumentere for at noe må gjøres. Den jobben er gjort, på 197 sider.

Det som gjenstår, er den delen bare kommunene selv kan gjøre: bestemme seg for hva, tallfeste det, og gjennomføre.

To kommuner har tatt første steg og vist at det lar seg gjøre.
De andre 355 har akkurat fått sin beste anledning på mange år.